Det var flere stortingsrepresentanter som så lettere forundret ut da Fremskrittspartiets representantforslag om endring av regelverk knyttet til krav om slokkevann ble fremmet fra landets fremste talerstol.

Debatten om krav om slokkevann har vært viktig for meg - den handler om noe større enn bare spørsmålet om avstanden til en brannkum.

Mange måtte nok innrømme, at de i alle fall ikke umiddelbart kunne tilkjennegi eget parti sitt ståsted i spørsmålet. Heldigvis, vil kanskje mange si. Den type fagspesifikke og tekniske spørsmål er nemlig, med god grunn, ikke hverdagskost i landets nasjonalforsamling. Denne type spørsmål overlater man til mennesker med fagkompetanse – ikke politikere. Denne gangen var det likevel viktig å få politikerne på banen fordi problemstillingene i debatten handler om så mye mer enn bare avstanden til en brannkum. Den handler grunnleggende og prinsipielt sett om forholdet mellom innbyggere og kommunene, og grensene for offentlig inngripen.

Kommunene utgjør fundamentet i det lokale folkestyret, og leverer noen av de viktigste tjenestene i innbyggernes hverdag. Nettopp derfor er debatten om krav til slokkevann, og hvilke løsninger utover de offentlig preaksepterte løsninger kommunene kan pålegge innbyggere viktig.

Fremskrittspartiet fremmet derfor før sommeren et representantforslag i Stortinget om å sikre mer forutsigbare regler for krav til slokkevann. Forslaget fikk flertall, og på den bakgrunn har regjeringen fått et anmodningsvedtak der de er bedt om å revidere regelverket og oppstille klare, forutsigbare regler for i hvilke tilfeller kommunene kan fravike de preaksepterte løsninger i byggteknisk forskrift og i forskrift om brannforebygging til ugunst for utbygger hvor det brannprosjekteres med tankbil. Hva departementet konkret kommer med er det per nå for tidlig å si. Fremskrittspartiet har likevel en klar politisk forventning om at det her ryddes opp i tråd med intensjonen i forslaget.

Uklarhetene i dagens regelverk gjør at en tiltakshaver som bygger i tillit til de preaksepterte løsningene i TEK17, risikerer merutgifter tilsvarende flere hundretusen kroner før de får brukstillatelse/ferdigattest av kommunen og kan flytte inn i sin nye bolig. Hensikten med FrPs forslag er å sikre innbyggere mot å bli pålagt store utgifter på det som oppleves som et vilkårlig grunnlag etter kommunens eget forgodtbefinnende.

Dagens situasjonen der kommunene nærmest står fritt på eget initiativ til å konstruere egne retningslinjer og pålegg i motstrid med de preaksepterte løsninger, er ikke holdbar, og den har både en faktisk og en prinsipielt betenkelig side. Bakgrunnen for forslaget var en rekke oppslag i Budstikka som viste urimelige utslag i enkeltsaker der innbyggere har blitt pålagt store ekstrakostnader for å oppfylle det kommunale særkrav i Asker om maksimalt 100 meter til nærmeste brannkum. Dette til tross for at Asker og Bærum brannvesen disponerer døgnkasernert tankbil, og at denne er å anse som en preakseptert løsning i TEK17.

For å illustrere problemstillingen kan det være verdt å vise til eksempler fra virkelighetens verden.

Kravet om etablering av ny brannkum nærmere enn 100 meter har blitt pålagt i områder der det generelle brannvanntrykket er så dårlig at brannvesenet uansett vil være avhengig av å benytte tankbil ved en eventuell brann for å kompensere for manglende trykk på kommunens eget nett. Likevel har kommunen fastholdt kravet overfor enkeltutbyggere om etablering av brannkum, selv om dette i realiteten ikke bedrer forutsetningene for å kunne slukke en eventuell brann.

Det er fortsatt for lite trykk i området. Kostnadene for å sikre tilstrekkelig vanntrykk på kommunens eget nett vil utløse investeringskostnader for titalls millioner. Det er fra kommunens side ikke planlagt å ruste opp vannettet i området, og de belager seg derfor for egen del på fortsatt å benytte tankbil fremover. En løsning som TEK17 åpner for at utbygger kan prosjektere med, men som de nekter utbygger, selv om de på samme tid legger til grunn bruk av tankbil for egen del for å slippe å ta sin del av regningen ved å ruste opp nettet. Det viser hvordan kommunens vilkårlige praktisering kan gi seg urimelige utslag som strider mot folks grunnleggende rettferdighetsfølelse. Kommunen opererer med doble standarder, der de oppstiller ett regelverk for innbyggerne og et annet for seg selv.

Fremskrittspartiet er tuftet på kampen mot offentlige inngrep. Det er en del av vårt DNA. Kampen på vegne av enkeltindividet i møte med ulogiske og urimelige reguleringer pålagt av et ansiktsløst byråkrati har alltid, og skal alltid stå sentralt i vårt politiske prosjekt. Nettopp derfor har debatten om krav om slokkevann vært viktig for meg - den handler om noe større enn bare spørsmålet om avstanden til en brannkum. Den handler om å sette grenser for det offentliges mulighet til å presse urimelige og unødvendige utgifter ned over hodet på enkeltmennesker, og at man innbygger skal være trygg på å at man ikke risikerer en kjemperegning når man opptrer i tråd med, og i tillit til, sentralt regelverk.