Martin Kristoffersen som til daglig jobber som brannrådgiver i COWI har skrevet en svært nyttig masteroppgave ved Høgskolen på Vestlandet om brannsikring av tett trehusbebyggelse. Han har samlet inn informasjon om 60 ulike brannsikringsplaner, og gjennomgått lover, forskrifter og veiledninger. I tillegg har han intervjuet 70 personer rundt omkring i landet som jobber med sikring av denne type bebyggelse. Han har også innhentet data fra media om 20 branner som har skjedd i slike miljøer de siste årene, og snakket med brannvesenet om hva som var de største utfordringene knyttet til innsatsen i disse brannene.
- Undersøkelsen av branner som skjedde i perioden 2015 til 2019 viste at flertallet av brannene ble varslet av naboer eller tilfeldig forbipasserende. Et annet fellestrekk var utfordringer med å få tilgang til selve brannen som følge av hulrom og loft. Dette førte til at brannvesenet ikke hadde full kontroll på hvor brannen var i nær halvparten av brannene, at de ikke kom til med vann og heller ikke visste om brannen var under kontroll, sier Martin Kristoffersen.
60 % har brannsikringsplaner
Per i dag er det utarbeidet brannsikringsplaner for om lag 60 % av de tette trehusbebyggelsene i Norge.
- Arbeidet går stadig fremover, men det går litt tregt, sier han.
Dette arbeidet kom for alvor i gang rundt 2000. Da ble dette satt på dagsorden av Riksantikvaren. I 2014 var det laget brannsikringsplaner for omkring 25 % av disse miljøene.
- At trehusmiljøene har fått status som kulturminner og er prioritert av Riksantikvaren, er den viktigste årsaken til at vi har kommet dit vi er i dag når det gjelder brannsikring, sier Martin Kristoffersen.
Vanskelig å få oversikt
I arbeidet med oppgaven sin har han sett at det er mange ulike anbefalinger som er gitt, og mange ulike tiltak som er gjennomført.
- Dette gjør det utfordrende å samle erfaring. Gjennomføring av samme type tiltak i mange trehusmiljø ville gitt et bedre erfaringsgrunnlag, sier han.
Han sier videre at kommunene stort sett jobber hver for seg med brannsikringen, og med ulike metoder og prioriteringer. Det hadde derfor vært svært nyttig om de som har tett trehusbebyggelse i områdene sine i større grad hadde samarbeidet, og utvekslet erfaringer.
- Det er lite erfaringsoverføring mellom kommuner, og lite fokus på vurdering av tiltakenes effekt. Det fokuseres ofte på hva andre har gjennomført eller planlagt, og ikke på hva effekten var eller hvordan tiltaket fungerte. Brannsikringsplanene som er utarbeidet gir mye informasjon og fornuftige anbefalinger, men kan oppleves overveldende og gir ikke alltid klare anbefalinger. I mangel på statistikk og empiri virker det som om en del tiltak anbefales ut fra risikopersepsjon. Kommuner som har lyktes best med brannsikringsarbeidet har jobbet systematisk over tid, og fordelt ansvaret for de ulike deloppgavene, sier han.
Uklare ansvarsforhold
Det er også utfordringer når det gjelder klare ansvarsforhold i forhold til å få brannsikret den tette trehusbebyggelsen.
- Det er ikke helt klart hvem det er som har ansvaret for hva, når det gjelder brannsikring av denne type bebyggelse, sier Martin Kristoffersen.
Det er i § 8 i forskrift om brannforebygging vi finner bestemmelsen om at eldre bebyggelse skal oppgraderes slik at den minst tilfredsstiller kravene i byggeforskrift -85. Det står også at dette skal gjøres innenfor en akseptabel økonomisk og praktisk ramme.
- Kravene som stilles til bygningseier i forskriften er satt av hensyn til personsikkerhet. Vi ser at det er vanskelig å forankre pålegg om tiltak som vil bedre brannsikkerheten for bebyggelsen som helhet. Slike tiltak og kostnadene av dem står ofte ikke i stil med de ressurser som beboerne kan pålegges å bruke. Dermed er vi avhengig av at kommunen tar på seg ansvaret for sikkerheten i området som helhet. Vi ser også at de fleste tiltakene retter seg mot branner innendørs, og vil ha liten effekt når det gjelder å begrense en brann som sprer seg utvendig, sier Martin Kristoffersen.
Noen tiltak mer nyttige enn andre
Martin Kristoffersen har sammenlignet ulike tiltak, og har kommet frem til at noen av dem er mer nyttige enn andre.
- Tidlig deteksjon og direkte overføring av alarmen til brannvesenet er det tiltaket som utpeker seg som det som kan dokumenteres at har størst effekt i forhold til å forhindre spredning til resten av bebyggelsen. Dette bekreftes både av kommunenes erfaringer, brannstatistikken og nærmere undersøkelse av branner. Effekten av forebyggende og passive tiltak er mer usikker, og har ikke latt seg dokumentere på samme måte, sier han.
De fleste av de tette trehusområdene ligger sentrumsnært i byene våre.
- Det betyr at brannvesenet har kort utrykningstid, og det er veldig viktig i forhold til å forhindre spredning, sier Martin Kristoffersen.
Kristoffersen har også sett på hvordan ulike typer deteksjonsløsninger er organisert. Noen er sponset av private aktører, mens andre er bekostet av kommunen. Selv om dette er nyttige tiltak, så er det ikke problemfritt å drifte dem.
- Vi ser at man etter hvert kan miste oversikten over statusen på disse anleggene, og da vet ikke kommunen lenger om de virker eller ikke. Så problemet er ikke først og fremst å skaffe penger til å anskaffe seg slike systemer, men å sette av nok ressurser til å følge dem opp etter hvert. Dette blir først og fremst et problem i mindre kommuner. De større kommunene har bedre systemer for å ivareta dette. I tillegg kan det være vanskelig for brannvesenet å prioritere å føre tilsyn med de tette trehusmiljøene fordi dette kommer på toppen av alt det andre de er pålagt å gjøre. Da blir det av og til ikke prioritert høyt nok, sier han.
Norge ligger godt an
Han sier at sammenlignet med andre land, så har Norge kommet langt med praktiske tiltak. Forskning viser at man i andre land fokuserer mer på kartlegging og risikoanalyse.
- Om vi får til mer deling av erfaring og kunnskap mellom kommunene og klarere ordlyd i lovverket, kan brannsikringsarbeidet styrkes uten store kostnader, sier han.
Han er også optimistisk på vegne av ny teknologi.
- Ny teknologi har stadig vist seg nyttig for brannbekjemping i tette trehusmiljø, og bør fortsatt testes ut. Store konflagrasjoner har historisk sett oppstått ved værforhold vi med dagens kunnskap kan forutse. Nye metoder og økt fokus på å forutse risikotopper, vil også gjøre det mulig å tilpasse beredskapen mer i framtiden, sier han.
Link til oppgaven:
https://hvlopen.brage.unit.no/hvlopen-xmlui/handle/11250/2671686