Tennvæske for grill og lampeolje er ikke klassifisert som brannfarlig væske. Disse produktene er derfor kun merket med farevarsler som gjelder helse ved innånding og svelging. De er ikke klassifisert som farlig gods. Det finnes ingen advarsler om brennbarhet og brannfare på emballasjen. Disse produktene kan dermed lagres og transporteres i ubegrensede mengder uten merking.
Forklaringen er at disse væskene har et flammepunkt på over 60 0C. Som følge av dette, er de etter «Forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen» ikke klassifisert som brannfarlig væske. Dermed faller krav om merking og begrensinger av mengde ved transport og lagring bort.
Diesel og fyringsolje har som regel flammepunkt over 60 0C. De er likevel klassifisert som brannfarlige varer og det settes begrensninger for lagring og krav til merking.
Flammepunkt, er som man ser, et svært sentralt begrep i forskriften som omhandler brannfarlige væsker. I KBT-databasen defineres flammepunkt slik:
Den laveste temperaturen der et materiale eller produkt avgir tilstrekkelig mengde brennbar gass til å antennes momentant ved eksponering for flamme ved angitte prøvingsbetingelser.
Det er, ut fra definisjonen, ikke mulig å antenne en brennbar væske ved kun å føre en fyrstikkflamme raskt over væskepeilet dersom temperaturen på væsken er under flammepunktet.
Det er dampen som brenner
Når en væske brenner, er det ikke selve væsken som deltar i forbrenningen, men dampen over væsken. Dette vises godt i figur 2 der bensin brenner i en blikkboks. Man kan tydelig se mellomrommet mellom flammene og væskespeilet. I dette mellomrommet er det damp som har for stor konsentrasjon av bensin til å kunne brenne. Når dampen i tilstrekkelig grad blir blandet med oksygen, brenner den, se bilde 2.
Figur 3 viser et forsøk med en fakkel fylt med lampeolje. Fakkelen har falt ned og lampeolje har rent ut. Hele væskespeilet antenner imidlertid ikke. Det er kun en liten lokal antennelse i nærheten av fakkelflammen. Forklaringen er at energien i flammen ikke er stor nok til å varme opp hele lampeoljen, bare en liten del. Det er kun denne lille delen som når en temperatur på over 60 0C som er oljens flammepunkt. Resten av væsken har en lavere temperatur. Bilde 2.
I bilde 3 vises et forsøk der et stykke bomull innsatt med lampeolje lett lar seg antenne med en fyrstikk. Hvordan er dette mulig, når vi nettopp har sett at lampeoljen må ha en temperatur på over 60 0C for å kunne antennes? Forklaringen på dette er at begrepet «flammepunkt» kun er et begrep som sier noe om dampkonsentrasjonen over væskespeilet og at denne skal kunne antennes av en flamme. Tennkilden skal ikke bidra vesentlig til å varme opp væsken. En fyrstikkflamme avgir imidlertid nok energi til å varme opp en liten del av lampeoljen i bomullsstoffet om man holder fyrstikken inntil stoffet noen sekunder. Dette er nok til å varme opp oljen slik at oljen og stoffet antenner. Brannen sprer seg så i stoffet som følge av økt energiutvikling. Figur 4.
I bilde 4 har brannen i bomullsstoffet blitt så stor at den varmer opp store deler av lampeoljen. Brannen sprer seg over hele væskespeilet.
Brenner godt
om ikke lampeolje og tennvæske er klassifisert som brannfarlig vare, brenner de svært godt bare de får litt hjelp til å antennes.
Polyuretanskum finnes i mange forskjellige typer og regnes som svært brennbart. Typisk innhold av brannenergi er 23 MJ/kg. Lampeolje og tennvæske består av ulike parafinprodukter. Parafin har en brannenergi på 43 MJ/kg. Lampeolje og tennvæske har dermed nesten dobbelt så mye brannenergi som polyuretanskum.
Resultatet av bestemmelsene og de branntekniske dataene er at brannvesenet i sitt slokke- og redningsarbeid kan støte på store mengder umerket brannenergi. I tillegg er disse stoffene flytende. Det kan skape store problemer i både bygg og tunneler.
(Kvalitetssikring: Alle data er kvalitetssikret.)