Bistand til helse og politi har vært debattert lenge med bakgrunn i prinsipielle sider og økonomiske kostnader. Den debatten skal vi ikke ta nå, nå er tida inne for å se på samfunnsoppdraget vårt. Det handler om å bistå med de ressurser vi har til et samfunn i krise. Noe annet vil være moralsk feil og en hån mot våre tradisjonelle samarbeidspartnere i helse som stiller opp for oss - selv når det ikke har skjedd en ulykke.

Så hva oppnår Øst med tiltaket? Jo, helseressursene løper stadig oftere og blir stadig mer nedkjørt, mens antall syke øker. Imens sitter brannfolkene på brannstasjon og mener at de ikke kan utsettes for smittefare fordi de skal redde liv. Samtidig er brannvesenet den redningsetaten som til daglig sitter på best verneutstyr og som har ressurser til stede i alle kommuner. Og mens helsepersonell løper stadig fortere, så vet vi at antall skarpe hendelser i form av branner og ulykker er drastisk redusert, fordi de mange utløsende aktiviteter også er rammet av koronatiltakene.

I en debatt på NRK i forgårs sa en forsker at dødstallene i Norge kan bli veldig stygge. Helsemyndigheter vil ikke gå god for disse tallene, men det er ingen tvil om at tallene vil øke betydelig i tida fremover. Får vi italienske tilstander kan vi forvente at brannvesen må gjøre oppgaver som ingen kan forvente i dag. Imens er oppfordringen til alle brannvesen om å bidra så godt de kan med ressurser til helse. Dette vil antagelig redde flere liv enn de vi redder i branner og ulykker mens krisa pågår.

Og det hjelper også på omdømme vårt om noen skulle være opptatt av det. Og skulle brannmannskaper med dokumentert god helse bli smittet med svært lette luftveissymptomer, så har myndighetene åpnet for at vi kan unntas karantene. I øst og vest, nord og syd, bør tiden brukes på å planlegge for kontinuitet og ta høyde for høye topper. Ikke å gå ned i dype daler.