Undertegnende har selv flere ganger søkt om ny og fornyet sentral godkjenning, og leverer jevnt og trutt både søknad om ansvarsrett og erklæring om igangsetting og midlertidig bruksattest/ferdigattest igjennom mitt daglige arbeid. Det var likevel arbeidet som ble gjort da jeg satt som styremedlem i Brannfaglig Fellesorganisasjon (BFO), og oppfølgning av spørsmål rundt forskriften frem til nå, som denne artikkelen handler om.
Høsten 2015 gikk det opp for oss i BFO at DiBK hadde flyttet kompetansekravene i tabell til SAK § 11-3 fra veiledningen til forskrift, uten å ha dette på korrekt høring. Dette resulterte i at vi varslet de andre bransjeorganisasjonene og startet et felles arbeid. På grunn av dette kom overgangsbestemmelsen om vurdering av sentral godkjenning, som nå er utvidet til å gjelde frem til 1. juli 2022 for eksisterende foretak.
I løpet av denne tiden begynte jeg å lure hvorfor foretak med faglig ledelse som hadde doktorgrad ikke fikk sentral godkjenning i Tiltaksklasse (Ttkl.) 3 og andre helt uten formel utdanning i søkt fagområde på bachelornivå fikk Ttkl. 3. Etter dykk inn i lov, forskrift, veiledning og en rekke eposter til DiBK siden den gangen, tegner det seg nå et nokså trist bilde. Her er hovedpunktene:
Fagrelevans:
Slik DiBK praktiserer dette i dag, fins det ingen konkrete krav til at man skal ha formell utdanning innenfor sitt søkte fagområde. For en rekke av fagområdene, fins det i dag konkrete formelle utdanninger som oppfyller både krav til å søke ansvarsrett etter kap. § 11 og til å få godkjent sentral godkjenning etter § 13. Dette gjelder for eksempel arkitektur, geoteknikk, konstruksjonssikkerhet, bygningsfysikk, sanitærinstallasjoner, varme og kuldeinstallasjoner og så videre. Problemet oppstår når fagområdene ikke har helt spesifikke studieretninger innenfor det søkte fagområde. Dette gjelder en rekke viktige og kritiske fagområder som; brannkonsept, slukkeinstallasjoner, brannalarmanlegg og ledesystem. Her stilles det ingen krav til spesifikk formell utdanning, slik det i praksis gjøres for de andre fagområdene.
Vurdering av utdanning:
DiBK sin vurdering har ingen forankring i et system eller analyse av fremlagt utdanning for å gjøre sin vurdering. Dette gjøres av den enkelte saksbehandler, og er rent skjønnsmessig/vilkårlig. I et tilfelle kan noe fra en fagplan uten relevans til søkt fagområde godkjennes, mens i neste vurdering kan dokumentert formell utdanning innenfor søkt fagområde bli vurdert til å overhodet ikke være relevant.
Formal utdanning:
DiBK har ingen eller kun en ufullstendig oversikt over hvilken utdanningsinstitusjon som tilbyr utdanning innenfor de forskjellige fagområdene. Dette betyr også at mens en saksbehandler ikke legger til grunn noe kursvirksomhet som formell utdanning, gjør en annen saksbehandler dette. Kurs er ikke nevnt i SAK, og i veiledning er dette nevnt som «relevante kurs kan tillegges vekt i vurderingen». Det fins ikke noen forklaring til hva begrepet «relevant» innebærer - og dermed kan både kurs og «sertifiseringer» helt uten noen krav til forkunnskap, utdanning og praksis, både legges til grunn eller ikke, avhengig av saksbehandler.
Krav til minimumspoeng innenfor et fagområde:
Det fins ingen minimumskrav til antall studiepoeng for å få godkjent en utdanning på søkt fagområde. Når dagens overgangsordning trekker ut og stadig nye firma kommer til, må de konkurrere mot firma der faglig ledelse ikke har noen utdanning på sitt fagområde og ikke samme utdanningsnivå. Dette forsterker forskjellsbehandlingen, da nye firma etter 1/1-2016 måtte oppfylle kravene i SAK for å få sentral godkjenning.
Overgangsbestemmelse:
DiBK praktiserer det slik at gitt fagområde og Ttkl. før overgangsbestemmelsen, videreføres ved fornyelse - uavhengig om dette er gitt feilaktig eller ikke. Videre er det også slik at utgangspunktet for bestemmelsen var at foretakene skal få tid til å oppgradere sin formalkompetanse og tilpasse seg regelverket, så kreves det ikke at dette har blitt påbegynt eller at man har planer om dette ved fornyelse. Var det dette myndighetene mente når de sa at de ønsket å styrke kompetansen og gjøre noe med de feil, mangler og kostnadene i milliardklassen årlig som prosjekteringsfeil fører med seg?
Sentral godkjenning ikke kvalitetsstempel
Alle opplysninger lagt frem her er bekreftet av både juridisk og administrativ personell hos DiBK på alle nivå. Slik situasjonen er nå, betyr det at sentral godkjenning dessverre ikke er noen form for kvalitetsstempel av kompetanse i bedriften. Tvert imot, slik det er i dag er det kun de bedriftene som selv dokumenterer SAK § 9 - 12 og vet at de må eventuelt forsvare dette rent juridisk, som er dokumentert seriøse. Disse bedriftene får større oppmerksomhet fra kommunale saksbehandlere og med stadig flere byggesaker som ender i retten, må da rent objektivt kunne dokumentere sin formale utdanning. Denne objektive behandling skjer ikke i dag hos DiBK.
Konsekvenser
Konsekvens i dag, er at aktører helt uten kvalifikasjoner og dermed ikke har noe kjennskap til plan- og bygningsloven med forskrifter, prosjekterer og monterer for eksempel store og tunge sprinkleranlegg med å feste dette i gulvplater. Disse tynne platene har ingen mulighet til å holde vekten, og dermed setter de også livene til de som jobber i byggverket på installasjonstidspunktet i fare. At man heller ikke følger dagens sprinklerregelverk etter de andre kravene, er vel heller ingen bombe. På spørsmål om hvordan de utøver kvalitetssikring etter SAK § 10, svarer de bare at «Dette er det ikke krav til».
Det ble satt ned et råd som heter Byggkvalitetsutvalget som har sett på hvordan dagens byggesaksforskrift fungerer, og de la frem sin innstilling den 5. februar. De foreslår å legge ned ordningen med sentral godkjenning.
Mitt ønske med dette innlegget er å få til en debatt, skape et forum der alle aktørene i bransjen kan påvirke - men også må erkjenne dagens situasjon. Uavhengig av hva de kommer frem til og hva fremtidens system blir, er DiBK sin vilkårlighet og manglende etterlevelse av forskrift, dagens største trussel mot sikre bygg.