Det var ett av de berørte forsikringsselskapene som hadde anket dommen fra Tingretten i fjor, under begrunnelsen av at bygningseier til enhver tid har ansvaret for tilstrekkelig bygningsmessig brannvern. Bakteppet var at sprinkleranlegget var utkoblet under brannforløpet, og det både før og etter brannen forelå rapporter om branntekniske feil og mangler. Utbedringen var påbegynt, men det gjensto mye.
Retten legger tydeligvis vekt på at det ikke er bevist at eierne har opptrådt uforsvarlig eller uaktsomt, selv om informasjon til leietakerne og kompenserende tiltak under utbedringsperioden åpenbart ikke var tilstrekkelige.
Både nåværende og tidligere utgaver av Forebyggendeforskriften har krav til at eier har tilstrekkelig teknisk brannsikkerhet i byggverkene, og at dette kontrolleres og vedlikeholdes jevnlig av kompetente aktører.
Brannfaglig Fellesorganisasjon (BFO) mener at retten nå har lagt listen for hva som kan forventes av en profesjonell bygningseier, og dessverre på et lavere nivå enn lovmakernes intensjoner;
«Eier av byggverk, område, transportmiddel, produksjonsutstyr, annen innretning eller produkt plikter å sørge for nødvendige sikringstiltak for å forebygge og begrense brann, eksplosjon eller annen ulykke. Eier og bruker av byggverk, område, transportmiddel, produksjonsutstyr, annen innretning eller produkt plikter å holde bygningstekniske konstruksjoner, sikkerhetsinnretninger og øvrige sikringstiltak til vern mot brann, eksplosjon eller annen ulykke i forsvarlig stand og påse at disse til enhver tid virker etter sin hensikt.» (Brannlovens §6)
BFO frykter at denne dommen skaper presedens for tilsvarende saker, og at useriøse bygningseiere nå ser sitt snitt til å nedprioritere og trenere kontroll, vedlikehold og utbedring av feil og mangler. Dette er oppgaver som koster tid og penger, og uten «riset bak speilet» kan gevinsten være betydelig.
Det hører med til historien at KRIPOS ikke klarte å konkludere med hva som forårsaket BASA-brannen.
BFO har i en årrekke etterlyst at ansvarlige myndigheter etterlever erkjennelsen av at brann er et problem som hvert år påfører samfunn og enkeltmennesker lidelser i stor skala. Samfunnsøkonomisk fører branner til store kostnader i form av helseutgifter og skadeutbetalinger.
«Målrettet satsning på forebyggende arbeid er regjeringens hovedstrategi for å forhindre og redusere konsekvensene av branner» (Tilråding fra Justisdepartementet mai 2009, og godkjent i statsråd samme måned).
Etterlevelsen av denne hovedstrategi, «som samlet sett vil innebære styrking av brannsikkerheten i Norge» (St.melding.nr. 35) synes ikke ivaretatt, og vi har en rekke ganger sendt henvendelser til departementets ledelse om dette. Statsrådene har tidligere svart noe slikt om erfaringslæring; «det i hvert enkelt tilfelle vil bli vurdert om det skal nedsettes en større gransknings- eller undersøkelseskommisjon», og «Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gjennomfører egne undersøkelser og andre gjennomganger i etterkant av branner». I ettertid ser vi at dette utføres i liten eller ingen grad.
I motsetning til KRIPOS’ konklusjoner i BASA-brannen, synes ofte de direkte årsakene til branner å være klar (ifølge politiet), etter en etterforsking for å avdekke om det foreligger strafferettslige forhold. Noe det relativt sjelden tas ut tiltale for.
Derimot kan det tyde på at det er bakenforliggende årsaker forårsaket over lang tid, som i BASA-brannen, som både utløser brann og påvirker dens omfang og skader. I svært liten grad blir slike forhold undersøkt, da både lokale og sentrale brannmyndigheter har begrensede ressurser til rådighet til slik gransking. Og med redusert granskning følger mindre erfaring og kompetanse. Vi får tro at dette også var årsaken til at DSB året etter brannen ba private RISE Fire Research (som det nå heter) i oppdrag å granske brannen.
Norge er et tillitsbasert samfunn, og det er derfor generelt lite kontroll og rapportering på at den enkelte holder seg innenfor lovens rammer. Så også på brannvernområdet. Det er først når det går galt at man ser muligheten for å avdekke om man har trådt utenfor rammene. Politi og forsikring tar tak der det er «mest å hente», og da oftest der det er flere omkomne eller store forsikringsutbetalinger, vel vitende om at dette bare er «toppen av isfjellet».
Det er derfor et påtrengende behov for at samfunnets sikkerhet og beredskap mot brann blir ivaretatt gjennom etablering av en fast offentlig undersøkelseskommisjon, slik man har innenfor transportsektoren. Formålet må være å utrede forhold som antas å ha betydning for forebyggelse av alvorlige branner eller branntilløp, men ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar. Dette i tråd med Stortingsmelding nr. 35 om kunnskapsbasert brannsikkerhetsarbeid generelt og undersøkelser/erfaringstilbakeføring spesielt.
BFO tror det er av stor samfunnsverdi å granske mulige årsakssammenheng etter en tapsårsaksmodell, ved at man går bakover i årsakskjeden fra den direkte brannårsaken til bakenforliggende årsaker. Hypotesen er at mangelfull styring, kontroll og vedlikehold i de fleste tilfeller er den grunnleggende årsaken til brannen.
Erfaringer fra denne typen granskning vil kunne danne grunnlag for endringer i informasjon/veiledninger, normer, standarder, opplæring, regelverk og forskrifter, og praktisering av disse.