Et kollektivt tap som ikke kan måles i kroner

Tidlig lørdag morgen ble det rapportert om røyk fra Elgeseter gate 30B. En time senere sto flammene ut av taket på den forlatte bygården som var bestemt vernet. I dagene etter har det kommet hyppige kronikker og leserinnlegg; folk er sinte og lei seg.

En etterforskning vil forhåpentligvis gi oss noen svar på hva som skjedde i Elgeseter gate, men det er tvilsomt at vi får svar på om bygget var «godt nok» sikret.

Vi har sett det mange ganger. Tap av kulturminner gir dype inntrykk i befolkningen. Noen ganger i lokalsamfunn, noen ganger – som ved brannen i Notre-Dame – i store deler av verden.

Tap og skader etter brann kan ofte måles. Antall omkomne personer, antall kroner i forsikringsutbetaling, antall dager med driftsbrudd, tapte driftsinntekter, antall personer som mistet en arbeidsplass. Men når vi mister kulturarv i brann, er ikke konsekvensene målbare.

Mange vil mene at tap av viktig kulturarv er uakseptabelt. Når man i tillegg ikke kan måle konsekvensene dersom brann oppstår, er det nesten umulig å si hvilket sikkerhetsnivå som er «godt nok». I praksis vil man aldri være sikret mot brann; det vil alltid finnes en restrisiko som må aksepteres. En etterforskning vil forhåpentligvis gi oss noen svar på hva som skjedde i Elgeseter gate, men det er tvilsomt at vi får svar på om bygget var «godt nok» sikret.

Jugenddronninga som ble et symbol på kampen mot riving

På slutten av 1800-tallet da folk flyttet i store mengder til byene for å jobbe i industrien fikk jugendstilen et sterkt fotfeste i det raskt voksene Trondheim. Fortsatt i dag står over 400 bygninger i Jugendstil i Trondheim. Elgeseter gate 30B var kanskje den aller mest imponerende av disse. Derav tilnavnet Jugenddronninga.

Etter hvert ble imidlertid Elgeseter gate Trondheims hovedinnfartsåre, og Jugenddronninga skulle blitt del av en kjent historie i Norge. En historie om gamle bygninger som må vike for trafikk eller nyere bygninger. Men, hun ble isteden et symbol på kampen mot riving.

Riving til fordel for trafikken har likevel ligget som en klam hånd over Jugenddronninga i mange år. I 2014 flyttet de siste leietakerne, og siden den gang har bygget stått for fall – mens det politiske spillet fortsatte. I 2020 ble det vedtatt å verne bygget, men forfallet har fortsatt, angivelig på grunn av manglende reguleringsplan for området.

Spørsmålet nå er om bygget kan reddes? Blir kampen om å verne om, til kampen om gjenoppbygging? – Fasaden kan reddes. Det er bare et spørsmål om vilje. Det sier byantikvar Mette Bye til Adresseavisen.

Bør vi forvente høyere brannsikkerhet i kulturminner?

Hensikten med brannsikring er ofte å unngå tap av liv – tap av bygget aksepteres. De materielle tapene kan erstattes gjennom forsikring. Men hva om bygget er uerstattelig? Kan vi forvente høyere brannsikkerhet i uerstattelig kulturarv?

Det er et uttalt og gjentatt mål at branner med tap av uerstattelige nasjonale kulturverdier ikke skal forekomme. Det stilles imidlertid få eller ingen særskilte brannkrav til fredete bygninger. Brannkrav som stilles til fredete byggverk er som for byggverk generelt. Det er krav som i hovedsak har til hensikt å sikre personer som bruker bygget, ikke kulturminnet. Det er dermed diskrepans mellom brannkrav som stilles til fredete bygninger og samfunnets forventing til sikring av disse.

Kulturminneloven beskriver det som et nasjonalt ansvar at kulturminner vernes for fremtidige generasjoner. Det er også et mål i flere stortingsmeldinger at branner med tap av uerstattelige kulturverdier ikke skal forekomme. I tillegg ser vi for ofte at brann i kulturminner gir dype inntrykk og en følelse av kollektivt tap. Det er derfor betimelig å anta at samfunnet forventer et høyere sikkerhetsnivå i et kulturminne enn i et ordinært byggverk.

Tap og sikkerhetsnivå

Brann- og eksplosjonsvernloven samt Plan- og bygningsloven angir begge at brannsikkerhet skal ses i sammenheng med materielle verdier, miljø- og samfunnsmessige forhold. Kulturarv faller innunder dette. Når det kommer til forskriftene er det imidlertid få krav som rettes særskilt mot kulturminner.

Det virker tydelig at stortingsmeldinger, samfunnets forventning og lovverket, legger til grunn en null-visjon for tap av uerstattelig kulturarv som ikke samsvarer med det sikkerhetsnivået som kan hjemles i forskrifter.

- Det er derfor betimelig å spørre seg om samfunnets forventninger trenger en justering -eller om lovverket trenger det?

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget er forfatterens egne.