– Ingen glemmer den forferdelige brannen i Lærdal 18. januar i 2014 da mer enn 40 bygninger ble totalskadet, sier riksantikvar Hanna Geiran, i en pressemelding fra Riksantikvaren.
Få land har så høy andel trehusbebyggelse som Norge, og over 200 trehusmiljø er i dag registrert som verneverdig tett trehusbebyggelse. Trehus som står tett er utsatt for brann, og i gamle trehusmiljøer kan faren være stor for at en brann sprer seg til flere bygninger.
– Å hindre slike branner krever et tett samarbeid, sier Geiran. – Derfor legger vi fram en ny veileder for å vise hvordan vi bør arbeide med brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse.
Veilederen som Riksantikvaren nå utgir, er utarbeidet av COWI. Den er basert på kunnskap og erfaring med bybrannsikring i Norge siste 20 år og bygger videre på den forrige veilederen fra 2005.
Veilederen kan du lese her: https://www.riksantikvaren.no/veileder/bybrannsikring/
Nærmere 200 trehusmiljø – stadig nye branner
Få land har så høy andel trehusbebyggelse som Norge. Helt fram til tidlig 1900-tall ble trehusmiljø bygget uten krav til brannvegg eller åtte meter avstand, som er vanlig i dag. De gamle trehusmiljøene har stått gjennom nedgangstider og forvitring, byggeboom og saneringsplaner. I dag utgjør de noen av våre fremste nasjonale kulturminner og attraktive byrom. I 2005 gjennomførte DSB og riksantikvaren en kartlegging av verneverdig tett trehusbebyggelse blant landets kommuner, og det ble i etterkant laget en veileder som informerte om hvordan brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse kunne gjøres i praksis.
Nærmere 200 trehusmiljø er i dag registrert som verneverdig tett trehusbebyggelse. Alt fra små fiskevær og klyngetun til store bysenter. Flere av disse er registrert som såkalt fredet kulturmiljø, og ett trehusmiljø, Røros, er registrert som verdensarv. Et verneverdig trehusmiljø er bestemt gjennom en rekke mer eller mindre subjektive vurderingskriterier:
1. Det er gjennomgående trehus i området.
2. Bebyggelsen er ansett som verneverdig.
3. Bebyggelsen skal hovedsakelig være bygget før 1900-tallet, men kan også omfatte nyere trebebyggelse med spesielle kulturhistoriske verdier.
4. Et område består normalt av minst 20 bygninger.
5. Avstanden mellom bygningene er betydelig mindre enn 8 meter.
6. Bygningene i området har flere eiere.
Tall fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap viser at det brenner noe oftere i tette trehusmiljø og desember og januar er de mest utsatte månedene. Tallene viser dessuten at vi ikke har sett noen nedgang i antall branner i tette trehusmiljø de siste årene.
Det er stort engasjement rundt brannsikring av verneverdig trehusbebyggelse og det gjør inntrykk når kulturminner går tapt. Planer og tiltak til tross, gamle trehus fortsetter å brenne. Med dagens brannstatistikk vil en av fire bygg i verneverdig trehusbebyggelse oppleve et branntilløp før år 2100. Mange av disse vil være små branntilløp, men noen vil bli store og mange bygg vil gå tapt. Branner blant i annet Fredrikstad og Risør de siste årene har imidlertid vist at tiltak forankret i en brannsikringsplan kan redusere skadeomfanget [1] [2].
Hvem har ansvar for bybrannsikring?
Brannsikring av verneverdig tett trehusbebyggelse eller bybrannsikring er ikke noe som omtales særskilt i forskrifter. Det er i utgangspunktet eieren av hvert enkelt bygg som har ansvar for at bygget er tilstrekkelig brannsikret, også når det kommer til å forebygge brannspredning til nærliggende bygninger.
– Det holder ikke at én tar ansvar, alle må gjøre en innsats for å holde trehusmiljøene så brannsikre som mulig, sier riksantikvar Hanna Geiran. – Derfor er vi opptatt av å informere eiere og kommuner om hvordan arbeidet med brannsikring av disse trehusmiljøene kan gjøres, og vi har fått laget en ny veileder som viser hvordan alle som er involvert i trehusmiljøene kan jobbe sammen med brannsikring.
Veilederen fra 2005 sier at regelverket ikke angir hvem som har ansvaret for den helhetlige brannsikringen av verneverdig tett trehusbebyggelse, kun for enkeltobjekter. Den oppdaterte veilederen går noe lengere i å oppsummere hvilket ansvar som påligger kommunen og allmenheten, ikke bare eiere av det enkelte bygget.
Eiere har ansvar for at eget byggverk tilfredsstiller relevante forskrifter. Men selv der hver enkelt eier ivaretar forskriftsmessig brannsikkerhet i eget bygg er det fortsatt en risiko for bybrann og tap av uerstattelig kulturarv. Særskilte brannsikringstiltak kan derfor være nødvendig.
Gjennom sivilbeskyttelsesloven er kommunen pålagt å arbeide helhetlig og systematisk med samfunnssikkerhet og beredskap, blant annet ved at det skal utarbeides en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse – her kan omfattende bybrann være en relevant hendelse å vurdere. ROS-analysen skal videre danne grunnlag for en beredskapsplan med oversikt over tiltak kommunen har forberedt for å håndtere uønskede hendelser. Arbeid med risikoreduserende tiltak rettet mot bybrann er i mange kommuner planlagt gjennom en helhetlig brannsikringsplan. Også kommunens brannvesen skal organiseres og dimensjoneres etter er egen ROS-analyse. Den nye veilederen gir råd om forhold ved brann i tette trehusmiljø som bør vurderes.
Mye ny erfaring
Ny kunnskap og erfaring med bybrannsikring kommer stadig til. Erfaring som ble samlet inn i forbindelse med masteroppgaven brannsikring av tette trehusmiljø var del av bakgrunnen for at veilederen nå oppdateres [3].
Blant erfaringene som trekkes fram i oppgaven er at kommunene jobber mye hver for seg med brannsikringen og med ulike metoder og prioriteringer. Det er en tendens til at brannsikringen ses på som et prosjekt med et definert mål, der man er sikret mot brann. Den nye veilederen påpeker at man i praksis ikke vil komme til et punkt der brannsikringsarbeidet er ferdig. Kommunens brannsikringsarbeid bør derfor organiseres som et kontinuerlig arbeid som involverer flere aktører. Blir arbeidet for eksempel opp til enkeltpersoners initiativ, er man sårbar for at viktig kunnskap forsvinner og at arbeidet stopper opp.
Veilederen gir også tips til forhold ved brann i eldre trehusmiljø som bør vektlegges når kommunens brannberedskap dimensjoneres. Blant annet vil økt kunnskap om hvordan brannrisikoen i trehusbebyggelse varierer med værforhold gjøre at man kan forutse risikotopper. Man kan da tilpasse beredskapen for trehusbebyggelsen – tilsvarende som i dag er normal praksis for skogbrannfare. Ved Høgskulen på Vestlandet jobbes i dag med varslingsmodeller basert på værmeldinger og målte værdata [4].
Hvordan finner man riktige tiltak?
Det er utfordrende å vite hvilke tiltak som bør gjennomføres og hva som bør prioriteres. Det finnes ingen fasit på hvilke tiltak som bør gjennomføres, ettersom hvert trehusmiljø er unikt. Teknologisk utvikling samt ny kunnskap og erfaring gjør også at aktuelle tiltak endres.
Den nye veilederen inneholder i likhet med den forrige veilederen informasjon om ulike brannsikringstiltak, men gir noe mer veiledning til hvordan man velger riktig tiltak på riktig plass.
Bevaring og derigjennom brannsikring av kulturminner har et perspektiv på flere hundre år. Det tilsier at man må langsiktig. Noen forhold som bør vektlegges ved valg av tiltak er:
- Robuste tiltak.
- Effektivt i å hindre brannsmitte utvendig – i all slags vær.
- Lang teknisk levetid og uproblematisk fornying.
- Enkelt/minimalt med vedlikehold.
- Minimale estetiske inngrep.
- Minimale fysiske inngrep.
- Er tiltaket realistisk/håndterbart for kommunen å gjennomføre samt opprettholde?
De beste tiltakene er de som gjennomføres – og som opprettholdes over tid.
Referanser/kilder:
[1] «https://www.brennaktuelt.no/brannforebygging-brannsikkerhet-brannsikkerhetstiltak/god-brannsikring-forhindret-storbrann-i-gamlebyen-i-fredrikstad/105305».
[2] «https://www.brennaktuelt.no/brann-brannalarm-brannbeskytttelse/brannen-i-risor-viser-viktigheten-av-ir-kamera-ved-tett-trehusbebyggelse/108070».
[3] M. Kristoffersen, «Brannsikring av tette trehusmiljø,» Høyskolen på Vestlandet, 2020.
[4] «https://www.brennaktuelt.no/boulder-county-brann-dynamic/tort-inneklima-vinterstid-storre-konsekvenser-ved-brann/111875».
Riksantikvaren.no