Få dager etter den ødeleggende brannen i det verneverdige restauranthuset "Festningen" på Akershus Festning, ser vi at ytterligere tre bygninger gå tapt i Kragerø.
"Brannsikkerheten er svært varierende i den tette, verneverdige trehusbebyggelsen i Norge. I verste fall kan en ødeleggende bybrann utvikle seg, og da kan liv, helse og uerstattelige kulturminner gå tapt."
Dette uttalte riksantikvar Hanna Geiran i januar 2022 i forbindelse med en ny veileder om brannsikring av de over 200 registrerte trehusmiljøene i landet. Hun trekker frem de tre bygningene som gikk tapt i Risør februar 2021, og de 40 som gikk tapt i Lærdal januar 2014, som eksempler.
Og hun fortsetter; "Det holder ikke at én tar ansvar, alle må gjøre en innsats for å holde trehusmiljøene så brannsikre som mulig. Derfor er vi opptatt av å informere eiere og kommuner om hvordan arbeidet med brannsikring av disse trehusmiljøene kan gjøres, og vi har fått laget en ny veileder som viser hvordan alle som er involvert i trehusmiljøene kan jobbe sammen med brannsikring."
Hvem har ansvaret?
Både for utarbeidelse og gjennomføring av en brannsikringsplan er finansiering en utfordring fordi ansvaret for den helhetlige brannsikringen ikke er entydig plassert. Det er ikke uten videre klart hvem som skal betale for felles brannsikringstiltak i et område.
For den enkelte bygningseier, enten privat eller offentlig (les; kommunal), gjelder Forebyggendeforskriften. Der legger man lista for et totalt brannsikkerhetsnivå på linje med kravene i Byggeforskriftene av 1985, enten det gjøres ved tekniske eller organisatoriske tiltak, eller en kombinasjon av disse. Ofte er sluttresultatet svært avhengig av hva naboen gjør, eller lar være å gjøre.
I Stortingsmelding nr.35 om brannsikkerhet (2008-09) vises det til kartleggingen av ca. 180 verneverdige, tette trehusbebyggelser (utført av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap/Riksantikvaren i 2005), der kun en håndfull kommuner hadde utarbeidet planer for brannsikring av sine områder, og bare i et par av områdene kunne sikringstiltakene anses tilfredsstillende.
Den gangen var det også utarbeidet en veileder for brannsikring av tett trehusbebyggelse, og regionale samlinger der kommuner og kulturminnemyndigheter rettet oppmerksomheten rundt dette arbeidet.
Har man lyktes?
Kan man si at man har lyktes med gode veiledere og intensjoner?
Kan man si at man har lyktes med gode veiledere og intensjoner?
Brannregelverket er i liten grad tilpasset de utfordringene som ligger i å eie og forvalte verneverdige enkeltbygninger, og det å ivareta brannsikkerheten i et større verneverdig område. Private eiere er lite kjent med mulighetene for å søke og komme gjennom nåløyet for støtte fra de små økonomiske midler Riksantikvaren sitter på, og kommunene er i praksis avskåret fra de samme midler.
I Statsbudsjettet for 2023 er det avsatt 59 mill.kr. til "Tilskot til bygningar og anlegg frå mellomalderen og brannsikring" (Riksantikvaren, post 73). Midlene skal benyttes til bevaring, istandsetting og konservering av stavkirker, kirkekunst, bygg, anlegg og ruiner fra middelalderen, samt bidra til brannsikring av bestemte trehusmiljøer.
Ved tilskudd til brannsikring er det utarbeidelse av planer (!) som skal prioriteres, og det skal som hovedregel stilles krav til egenandel før tilskudd innvilges. Tilskuddsmottaker skal kontrolleres mot innsendte rapporter og regnskap. For regnskapsåret 2021 bevilget Riksantikvaren 8 mill.kr. til brannsikring av tette trehusområder, og 19 mill.kr. til brannsikring av stavkirker (tiltak for tekniske rom og slokkeanlegg ved to stavkirker). Om bevilgningene gjaldt planer eller fysiske tiltak er ikke spesifisert nærmere.
Sloss om smulene
Med slike rigide søknadsregler og smuler det skal sloss om, betyr dette i praksis at brannsikringen tilligger den enkelte bygningseier og kommune. Og der budsjettmidler ikke øremerkes brannsikkerhetstiltak, er det nok av andre gode formål og pålagte oppgaver å bruke pengene på.
Bør ikke de sentrale myndighetene ta et større økonomisk ansvar og oppfølgingsansvar for å sikre vår kulturarv, selv om planer og tiltak må være lokalt utarbeidet og forankret?
Planer og tiltak må ikke bare rette seg mot bygg og områder av uerstattelig nasjonal verdi, men også mot de som har kulturhistorisk betydning for nærmiljøet, men finansieringen må uansett på plass.