NIKU mener at kulturminner ofte ikke får nødvendig fokus når man jobber med beredskap og forebyggende tiltak på kommunalt plan. I forskningsprosjektet «Mitigation measures for cultural heritage from natural and anthropic extreme hazards (MICHON)» skal NIKU jobbe for at historiske bygninger og områder får en større plass når beredskap planlegges på kommunalt plan.
Gjennom utvalgte caser skal NIKU sammen med de aktuelle kommunen se nærmere på hva som kreves for å sikre mot ulike ekstremhendelser. Krambukvartalet i Midtbyen og den tette trehusbebyggelsen i Lillesand er valgt ut som storbrann-scenarioer.
I løpet av perioden 2022-2023 skal det foregå arbeidsmøter og øvelser blant annet i Lillesand og Trondheim. Kristiansand er også med i prosjektet, der prosjektet fokuserer på flom i Topdalselva og muligheter for forebyggende tiltak på kulturhistorisk viktige bygg. Arbeidsmøtene og øvelsene skal utvikles og gjennomføres i tett samarbeid med kommunene, på tvers av enheter, etater og fagfelt. Målet med samlingene vil være å legge til rette for kunnskapsdeling på tvers av enheter og fagfelt, men også å lære hva som skal til av opplæring og veiledning for å få til et godt vern av kulturhistoriske bygg i praksis. Gjennom arbeidsmøter og praktiske øvelser skal NIKU og kommunene se på hvilken spesifikk kunnskap som kreves for å sikre eldre bygninger mot brann.
Parallelt med det praktiske arbeidet sammen med kommunene vil det foregå forskning. Prosjektet skal kartlegge hvilken kunnskap og metoder som finnes i andre land, som vi også kan dra nytte av i Norge. En sentral del blir å aktualisere internasjonal forskning og eksisterende kunnskap slik at dette kan bli en integrert del av det praktisk arbeidet ute i kommunene.
Resultatet blir forhåpentligvis en kulturminnevernpolitikk der en aktivt beredskap med kunnskap om den bygde kulturarven får en naturlig forankring i norske kommuners beredskapsplan.
Krevende beredskapsarbeid i små kommuner
"I 95 av Norges 356 kommuner er ansvaret for beredskap lagt til en 5 % stilling eller lavere. Denne personen er ansvarlig for alle typer ekstremhendelser. Da snakker vi ikke bare om flom og brann, men også eksempelvis datainnbrudd og pandemier. Så dette er en veldig krevende stilling å skulle stå 5 % i." Det forteller Nina Kjølsen Jernæs som er prosjektleder for MICHON.
Hun forteller videre at det i Norge jobber 8000 brannmenn i deltidsstillinger, noen helt ned i under 1%. Slike små stillingsbrøker med mange ansvarsområder sier litt om mulighetene man har for å jobbe med planlegging og forebyggende tiltak. Kommunene mener også selv at de er dårlig forberedt på klimaendringer.
Kanskje vet også mange at de er dårlig forberedt, for de siste 10 årene melder 80% av Norske kommuner at de har vært utsatt for én eller flere ekstreme værhendelser. Det viste en spørreundersøkelse blant norske kommuner om klimatilpasning, utført av CICERO i 2020 [1]
Nina forteller at de så langt i prosjektet ser store forskjeller mellom små og store kommuner. I en stor kommune er det mange og store enheter som kan jobbe med beredskap. Det står i kontrast til små kommuner hvor færre stillinger skal løse de samme oppgavene. Man mister også beredskapssjefen som er et viktig bindeledd mellom kommunedirektør og de øvrige enhetene. Hver enhet og hver stilling har flere ansvarsområder. Da sier det seg selv at det er vanskelig å skulle jobbe målrettet inn mot beredskap for kulturminner mener Nina.
Sikkerhet for liv og helse må alltid prioriteres høyest, deretter kommer ofte kritisk infrastruktur, mens vern av kulturminner stiller lengere bak i køen. Særlig i små kommuner med liten administrasjon vil det være krevende å prioritere kulturminnene. NIKU ønsker å bidra til at det kan bli enklere for kommunene å komme fram til gode løsninger. Det er utgangspunktet for prosjektet.
Stortingsmelding 16 (2019-2020) handler om nye mål i kulturmiljøpolitikken og den legger mer ansvar på kommunene. Blant annet bør kommunene vurdere hvordan kulturmiljøer påvirkes av klimaendringene og hvordan dette kan følges opp. De skal også kartlegge særlig utsatte kulturmiljø samt vurdere risikoen og mulige tiltak. Nina forteller at de både ser et økt behov og strengere krav til å jobbe med klimatilpasning for kulturminner, men kommunenes ressurser er de samme. Hun mener at nøkkelen kan ligge i å jobbe mer på tvers av sektorer, forvaltningsnivå og fagkompetanse.
Lang vei fra forskning til tiltak
Det finnes mye kunnskap og forskning der ute, men NIKU ser at det er lang vei fra internasjonal forskning til tiltak ute i kommunene. Det er sjeldent noen i en administrativ stilling har tid til å sette seg ned å lese relevante forskningsartikler. Det finnes heller ingen systematisert prosess for å implementere ny kunnskap. Man kan si at veien blir til mens man går.
Nina viser til en interessant studie blant svenske kommuner. Der fant man at måten kommunalt ansatte oppdaterte seg på ny kunnskap var via nettsøk eller å snakke med bekjente. Årsaken var at man hadde høyt tidspress og at ny kunnskap og forskning føltes utilgjengelig.
Vi ser at forskningen er skrevet på en slik måte at den vil være lite matnyttig for norske kommuner – den er ikke ferdig prosessert.
Gjennom forskningsprosjektet ønsker NIKU å bidra til at veien fra forskning til praktisk anvendelse ute i kommunene blir kortere.
Forskning som ikke blir formidlet til andre har liten verdi. Helst bør forskningen formidles på en måte som er tilpasset de som kan dra nytte av den, ikke bare til andre forskere. Nina forteller at NIKU har som mål at kunnskap som kommer ut av MICHON-prosjektet skal nå helt ut til de som har det daglige ansvaret for kulturminner og beredskapsplaner i kommunene. Da må vi lytte til hva som skal til for at denne kunnskapen kan tas i bruk i de aktuelle kommunene. På den måten kan vi lage veiledere og opplæringsmateriell basert på tilbakemeldingene vi får underveis.
Men prosjektet skal ikke bare se på ny kunnskap. Man skal også undersøke hvilke grep som har blitt brukt opp gjennom historien i møte med ulike klimautfordringer, og se på hva vi kan lære av historien. I 2021 er det utført intervjuer med tradisjonshåndverkere, museumsansatte, arkitekter og andre relevante fagpersoner som arbeidsgruppen ser kan bidra å heve kunnskapen om historisk tilpasning i Norge. Intervjuobjektene er fordelt geografisk over store deler av Norge. Det skal også gjennomføres supplerende intervjuer i 2022. Denne delen av prosjektet ser også på om og hvordan historiske internasjonale tilpasningstiltak kan være relevante for norske forhold.
Har klimaendringer betydning for brannfaren?
Det er med utgangspunkt i lange tørkeperioder NIKU mener at storbranner er en naturlig del av forskningsprosjektet. Men som tittelen på prosjektet avslører vil de også kunne se på branner som ikke nødvendigvis starter i naturen, men av mennesker (anthropic extreme hazards). Klima vil likevel gjøre at risikoen for at brannen blir omfattende, øker, og det støttes av annen norsk forskning.
Internasjonalt er det liten tvil om at klimaendringer allerede medfører økt skogbrannfare. I Norge er det noe usikkerhet rundt hvordan klimaendringer vil påvirke skogbrannfaren, men vi vet at skogbrannfare langt på vei henger sammen med risiko for brann i trehus. Det har blant annet forskningsprosjektet DYNAMIC ved Høgskulen på Vestlandet vist til. Brannrisikoen i gamle trehus varierer til dels kraftig avhengig av, på kort sikt været, og på lang sikt klima. Beredskapen er imidlertid statisk. Brannsikring av tette trehusmiljø som er del av prosjektet DYNAMIC ved Høgskulen på Vestlandet, viste at klimaets rolle for brannsikkerhet vies lite oppmerksomhet i det praktiske arbeidet med brannsikring i kommunene [2].
I DSBs beredskapsanalyse for skogbrann vises det til at klimaendringer vil kunne medføre både økt tørke og økt nedbør. Tørkeperiodene blir trolig hyppigere og mer intense. Økning i nedbør vil blant annet komme i form av kortvarig lokalt styrtregn. Det kan bli større variasjon i vær både geografisk og gjennom året [3]. Mer vind, høyere temperatur og hyppigere tørke vil gi økt risiko for brann både i skog og tette trehusmiljø. Ifølge en rapport fra Metereologisk institutt kan antall dager med skogbrannfare bli nært fordoblet fra 2017 til 2100. Antall dager med svært stor skogbrannfare kan bli mangedoblet [4]. Brannene vinteren 2014 og sommeren 2018 kan være indikasjoner på hva vi kan vente oss i framtiden [3].
Beredskapsanalysen fra DSB viser også at brann i bebyggelse som en mulig konsekvens av skogbrann. I Norge er det over 7000 fredede byggverk og mange av disse ligger i områder hvor skogbrann kan true bebyggelsen. Av rundt 200 områder med verneverdige trehusmiljø er det kartlagt at ca. 20 % av disse vil kunne trues av i brann i tilliggende vegetasjon.
Referanser:
[1] [Internett]. Available: https://pub.cicero.oslo.no/cicero-xmlui/bitstream/handle/11250/2686544/Rapport%202020%2005%20web4.pdf?sequence=10&isAllowed=y.
[2] M. Kristoffersen, «Brannsikring av tette trehusmiljø,» Høyskolen på Vestlandet, 2020.
[3] Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, «Beredskapsanalyse Skogbrann,» 2019.
[4] «O. E. Tveito, «Klimaendringer og betydning for skogbruket,» Metereologisk institutt, 2014.».