At 3 av 4 voksne personer er bekymret for at man selv eller noen nære blir berørt av en større hendelse eller krise overrasker oss ikke (kilde: DSB).
Nyhetsbildet tilsier at dette noe vi følger med interesse, enten det er de voldsomme skogbrannene i USA, Australia eller i Sør-Europa, i nasjonalhelligdommen Notre Dame i Paris eller bomaskinen Grenfell Tower i London. Her hjemme leser og ser vi de enorme materielle tapene ved P-husbrannen på Sola, om følelser og historier rundt brannen i Dombås kirke nylig, for ikke snakke om Lærdalsbrannen for noen år siden som nær utraderte et lokalsamfunn.
Materielle verdier går som regel an å erstatte, men året startet på verst tenkelige måte når mor og tre barn omkom i en boligbrann i Bergen.
At katastrofebrann-filmen «Tunnelen» har hatt 220.000 kinobesøkende siden romjula, betyr at vi i tunnel-landet Norge kjenner oss igjen og ser realismen i dette scenarioet. De siste årenes branner i Oslofjordtunnelen, Gudvangatunnelen, Skatestraumtunnelen og i de skinnebelagte tunneler i Oslo, viser at vi kanskje har hatt mer flaks enn god beredskap.
Nye energikilder er tatt i bruk på veien og i våre byggverk. Eksplosjonen på hydrogenstasjonen i Sandvika sist sommer lammet trafikken på E18 og E16 i timevis, og solcelle-anlegget på taket av ASKO-bygget i Vestby gjorde storbrannen i 2017 mer komplisert. Den teknologiske utviklingen akselerer, og med den også sårbarheten for enkeltmennesker, byggverk og samfunn. Avfallsmengden øker, og det brenner ukentlig i avfallsanlegg her til lands, med de miljøpåvirkninger det medfører for luft og vann.
Samfunnet er også i endring, både hjemme og ute, og brann som «våpen» er historisk sett benyttet i krig, som terror, i demonstrasjoner og som hærverk. Heliumballonger frakter brannbomber i konfliktområder, og biler og avfallscontainere stikkes i brann her hjemme.
Vi er kanskje rigget for gårsdagens branner, men er vi godt nok forberedt på morgendagens?
På konferansen på Gardermoen 31.mars – 1.april får vi høre historier fra flere som har opplevd overnevnte på nært hold, hvilke erfaringer de har gjort seg på godt og vondt, og hva vi som enkeltpersoner og samfunn kan og bør gjøre.
Jeg skal dit, tør ikke la være….
Skal du?